Etter å ha kollapset på jobben i slutten av 2015, viste flere tester at han hadde tilstanden, og snudde opp ned på livet hans.
Tilstanden kan lamme, den kan føre til at folk blir isolert. Noen ofre mister det sosiale livet helt.
Her skriver Peyton et hjerteskjærende brev til sine nærmeste.
Et brev til mine kjære (det jeg skulle ønske du visste)
Kjære familie, kjære venner,
Først av alt, vær så snill å vite hvor mye jeg elsker deg. Jeg er så takknemlig for at du har tålt meg og tålt meg og all galskapen som har omgitt meg siden jeg ble fattig.
Jeg kunne ikke ha kommet meg gjennom det utmattende stadiet av diagnosen og all vantroen til de som ikke trodde jeg var syk uten din støtte.
Selv om jeg beviste at de tok feil, aner du ikke hvor mye jeg skulle ønske de hadde rett: at det ikke var noe galt og at det hele var en fantasi.
Jeg skulle ønske jeg kunne sette ord på hvor oppriktig ødelagt jeg er.
Med mindre du har vært i mine sko, kan du ikke forstå hvor vondt det er å se så mange muligheter tatt fra deg, så mange drømmer borte, før du i det hele tatt får en sjanse til å gripe dem.
Det er en smerte som er både psykisk og fysisk: en smerte i hodet og hjertet mitt.
Livet kaster disse tingene på oss av en grunn, og vi må finne en måte å overleve på, men det gjør det ikke til en lett ting å gjøre.
Vi tilpasser oss situasjonen vi befinner oss i, fordi vi må. Det er det eneste alternativet vi har for å gå videre.
Jeg er ikke bare knust, jeg er sint. Hvem ville ikke vært det?
Vi lurer på hvorfor oss, hvorfor meg, men det finnes ingen svar på de spørsmålene.
Tenk på dem for lenge, så blir du gal. Det starter ikke som et lyst, brennende sinne, men det brenner.
Nok til å ikke føle det med det første. Men legg så til et lag. Og annen. Og annen. Helt til alt er nedsunket i hat.
Denne sykdommen er som en tyv, men den er en smart tyv. Denne tyven vet bedre enn å bryte seg inn og stjele alt med ett slag.
Det ville være for enkelt, for merkbart og over for tidlig.
I stedet er denne spesielle tyven forsiktig. Den lurer i skyggene og tar ting én om gangen, slik at du ikke en gang legger merke til det med det første.
Du børster det av med et skuldertrekk når du merker at ristingen starter tilfeldig. Du ignorerer den smerten som alltid er på samme sted og som ikke ser ut til å endre seg.
Du ler av hukommelsestapet og skjuler det faktum at du har ulykker – vitser om å holde bena i kors når du hoster i fremtiden. Du fortsetter.
Og fordi du fortsetter, presser du alle demonene som får deg, folk tror du er ok. Du bekrefter denne troen ved å fortelle dem igjen, ja, du har det bra.
Når de gir uttrykk for bekymringene sine, forteller du dem overbevisende at det bare er en forkjølelse, et snev av influensa, på den tiden av måneden. Det er derfor du lyver. For i livet blir vi bare lært hvordan vi skal fortsette å bevege oss fremover.
Og når du finner deg selv i å tro på løgnen, da og først da kommer tyven til å slå.
Hun vil samle hele samlingen sin, sammen med noen nye ting hun har funnet liggende rundt kroppen, og dra. Han skal sørge for å koble fra noen ledninger og smelte noen plugger i tankene før han drar.
Og det er da virkeligheten treffer deg. Plutselig er du ikke lenger den personen du pleide å være, og den du er nå er en fremmed for deg.
Å stå ansikt til ansikt med en bedrager i hjernen din, etter 23 år med ensomhet, med kontroll…det er skremmende.
Det er inngrodd i deg å kjempe mot denne bedrageren. Vi liker ikke å la fremmede ta kontroll. Men de er mye sterkere enn oss.
Vi prøver å kjempe mot bedrageren, medisinere ham til underkastelse, for å overbevise ham om ikke å sette seg i hans sted. Vi prøver å tenke positivt, trene og kosthold, og endre deler av oss selv i håp om å drive bedrageren ut av sinnet… men vitsen er på oss.
Disse endringene er bare hans subtile måte å få et enda fastere grep om oss på. Vi spiller i dine hender.
Så hva gjenstår for oss å gjøre, bortsett fra å justere, akseptere reglene som denne bedrageren, denne tyven, har gjort nødvendige, og tilpasse seg disse forholdene.
Vi endrer hele livet, vi endrer alle vanene våre, og vi sier farvel til drømmene vi har hatt siden barndommen. Vi aksepterer at det ikke var meningen.
Så alt som gjenstår er å be dere, mine kjære, mine venner… om å akseptere dette også. Aksepter at det vi gjør ikke er valgfritt, men heller fordi vi ikke hadde noe annet valg enn å gjøre.
Aksepter at vi ikke er svake, men bruker rett og slett all vår styrke.
Godta at vi ikke er late, men slitne
